Fra maratonløper til sofasliter

Fra maratonløper til sofasliter

Som barn og ungdom var jeg lite syk (med unntak mitt første leveår). Jeg pleide å være misunnelig på medelever som fikk være hjemme fra skolen. Jeg kan vel nesten teller på to hender på antall dager jeg har vært borte fra skole og jobb. Da jeg var 19 år fikk jeg ørebetennelse og måtte på legevakta, da hadde jeg ikke vært hos legen på ti år.  I skranken på legevakta spurte dama om jeg hadde frikort. Husker at jeg tenkte at frikort vil jeg nok aldri få. For meg var det en selvfølge at den gode helsa jeg hadde ville være god for alltid.

Jeg var en aktiv person. Trente flere dager i uka. I 2015 meldte jeg på halvmaraton. Løp en i mai, og en i september det året. Det ble en aktiv sommer/høst. I sommerferien ble det tur til Preikestolen. I slutten av august ble det tur over Besseggen. Jeg husker at det første jeg gjorde da jeg kom hjem dagen etter at jeg hadde gått over Besseggen var å ta på joggeskoa å løpe fem kilometer. Det var jo tre uker til halvmaraton, og ut å løpe måtte jeg. Det var visst ikke nok at jeg hadde gått sju timers tur dagen før. Uka etter merket jeg at beina var slitne. Husker jeg en dag skulle på trening, men snudde i døra på vei inn på treningsstudioet. Hadde stive legger og kraftløse ben. Uka før halvmaraton gikk jeg opp Gaustatoppen. Hadde lyst til å gå opp på flere fjelltopper denne høsten, men husker jeg sa til meg selv at du har mange år foran deg hvor du får mulighet til å bestige høye fjelltopper.

Så kom dagen jeg skulle løpe min andre halvmaraton. Jeg var nervøs og gruet meg til løpet. Jeg hadde vel en magefølelse på at det kom til å bli tungt. Bare etter noen kilometer følte jeg meg veldig dehydrert og litt svimmel. Undervis lurte på hvorfor jeg hadde betalt penger for å slite meg så ut. Men fullføre det skulle jeg. Uka etter dro jeg til Tromsø for å delta på Oppdrag Troms. Der møttes studenter fra hele landet. Vi ble delt inn i grupper og gikk fra post til post i fjellet. Brukte rundt ni timer. Formen min var dårlig. Jeg var forkjølet og litt kvalm, og bena litt stive og vonde. Etter denne turen har jeg egentlig aldri blitt helt bra igjen. Kroppen min sa vel stopp etter lenger tid med psykisk og fysisk påkjenning. Jeg fortsatte å trene utover høsten, men vekta gikk bare oppover og kondisen ble dårligere.

De siste årene har det vært mange legetimer. I perioder kan jeg ha opptil fire timer i uka til lege, spesialister og behandlere. Det ble tidlig en mistanke om at jeg kan ha fått ME. Men det er ingen enkel utredning. Alt annet av sykdommer må utelukkes. Etter to år med utredning fikk jeg vite at jeg oppfyller kriteriene for ME, men må gjennom en runde til før jeg får diagnosen. Lange løpeturer er byttet ut med sofaen, og lange turer i skogen er byttet ut med en liten runde rundt Ola Narr. Men jeg er heldig. Jeg kan fortsatt ha et fint liv, selv om jeg er syk. Jeg kan fortsatt være sosial, studere på deltid, og reise. Noen dager ligger jeg rett ut, men noen gjør det hver dag. Jeg prøver å glede meg over det kroppen min fortsatt kan gjøre. Jeg kommer meg ikke opp på galdhøpiggen slik helsa er i dag, men har et mål om å komme meg opp på Kolsåstoppen. Blir nok en fin naturopplevelse det også. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *