ME og trening

ME og trening

Når jeg forteller folk at jeg er i dårlig form og ikke orker å være like mye fysisk aktiv som før, får jeg høre at det er bare litt trening som skal til for å få formen min bedre. Som jeg har nevnt tidligere ble jeg dårlig etter at jeg løp halvmaraton for tre år siden. Jeg fortsatte å trene utover høsten, men formen ble bare dårligere og dårligere. Fysisk aktivitet er bra behandling for de aller fleste sykdommer, men for oss med ME kan vi bli dårligere hvis vi presser vår egen tålegrense. De fleste får mer overskudd av trening, men vi med ME tappes av energi av alle former for aktiviteter. Hvor mye aktivitet hver enkelt tåler varierer veldig, og varierer veldig fra dag til dag. Denne uke har jeg hatt en litt god uke, og har klart litt mer aktivitet enn hva jeg fikk til forrige uke. I dag kom jeg meg endelig på Tøyenbadet igjen. Har ikke vært der siden i vinter. Jeg ble litt sliten og svimmel bare av å gå til Tøyenbadet (5-10 min), men det var godt å svømme litt. Kroppen blir lettere i vannet. Ble veldig rolig svømming. Det tar mye energi, men får mye igjen for det psykisk sett. Det er også bra trening for muskler og ledd. Alle trenger å trene litt bevegelighet. Etter svømmingen i dag har jeg stort sett slappet av på sofaen. Kroppen trengte hvile. 

I 2011 kom PACE-studien. Historiens hittil største studiet på behandling av ME. Denne studien konkluderte med at ME-pasienter ble bedre av kognitiv atferdsterapi og gradert trening. Ifølge studien opplevde hele 60 prosent av deltakerne som fikk slik behandling, en forbedring. Studien fikk mye kritikk. Forskerene hadde brukt brede kriterier for å rekruttere pasienter. Så i praksis kan det da ha vært flere ulike pasientgrupper med i studien. Effekten av behandlingen ble bedømt ut fra pasientenes egne vurderinger av hvor friske de følte seg. Det var ingen objektive mål for eksempel av hvor mye pasientene beveget seg etter behandlingen eller om de kom ut i arbeid. Midtveis i studien senket forskerne grensene for hva de definerte som bedring og de å bli frisk. Da en nye gruppen forskere analyserte informasjonen på nytt etter de opprinnelige kriteriene for bedring og det å bli frisk, fikk de et helt annet resultat. Bare 20 prosent opplevde forbedringer av kognitiv atferdsterapi og trening. 

Det er mange som sier at ME-pasisnter er redde for fysisk aktivitet. Jeg er ikke redd for å være fysisk aktiv. Jeg trente mye tidligere fordi det gjorde meg godt, både fysisk og psykisk. Jeg hadde ikke sluttet å trene hvis jeg fortsatt følte at fysisk aktivitet hadde en positiv effekt for min helse. Jeg og mange andre med ME opplever ofte å våkne opp på morgenen med melkesyre og smerter i kroppen. Bare det å flette håret er tungt (derfor blir ikke håret flettet like mye som før). Det eneste som hjelper mot melkesyre er hvile. For mange ME-pasienter er bare det å gå på do en treningsøkt. Eller kanskje bare reise seg opp av sengen, bevege litt på kroppen, og legge seg ned igjen. Jeg har lært (av helsepersonell) at jeg må gjøre litt mindre enn det jeg tror jeg orker. Tror jeg at jeg kan gå 35 min, skal jeg bare gå 20. For meg er det vanskelig å holde igjen. Det som også er utfordrende med ME er jo at kroppen ofte først sier ifra en god stud etter at en aktivitet er fullført. Det er kanskje først i morgen jeg får se om jeg svømte litt for langt i dag, eller om jeg klarte å holde meg innenfor min grense før symptomforverring. Jeg savner veldig å trene, men det skal heller ikke så mye til for at jeg føler at jeg har en liten treningsøkt. Noen ganger er det nesten nok å ta på seg treningstøy, sette på løpe-lista på spotify og gå en liten tur på 10 min. Jeg har et ønske om å kunne løpe halvmaraton igjen, for jeg har jo et ønske om å bli frisk. 

Jeg vil anbefale dere å høre episode 34 av BedreTrent Podcast. I denne episoden er Kesia Heichelmann gjest. Kesia jobber som PT og lever med ME.

Kilde:
Forskning.no  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *