Tverrfaglig arbeid i skole

Tverrfaglig arbeid i skole

En av mine hjertesaker er tverrfaglig arbeid i skolen. Jeg hadde selv lærevansker da jeg gikk på skolen. Da jeg gikk på barneskolen fant de aldri ut hva årsaken til mine lærevansker var. I starten av min ME-utredning tok jeg MR av hodet. Da fikk jeg vite at jeg har en liten hjerneskade etter hjerneinfarkter som barn. Jeg ble funnet livløs da jeg var fire måneder gammel, men årsaken har vært ukjent. senskaden er nok da årsaken til mine kognitive vansker, og synstap. For meg var det noen brikker som falt på plass. Jeg ble ikke så overrasket over funnet, for jeg har alltid vist at noe var annerledes med meg. Jeg var det stille barnet. Jeg har klart meg bra, til tross for litt utfordringer. Hvis vi ser bort i fra at jeg er kronisk syk. Det kan kanskje ha en sammenheng, men det er uvisst. Men dette innlegget skal egentlig ikke handle om meg.

Utagerende atferd kan være et uttrykk for vanskelige følelser. De utagerende elevene blir sett på som «problembarn». Voksne ser på de som et problem fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere de. Dette er barn som ofte heller har et problem, som byr på mye frustrasjon for både barn og voksne.På barnevern-studiet skrev jeg bacheloroppgave om forebyggende arbeid i skolen, med avgrensning til barn med utagerende atferdsvansker. Jeg har derfor mye jeg kunne skrevet i dette innlegget. Tittelen på min oppgave var: «Det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig.»

Det er mye snakk om hvilke tiltak som skal stoppe ungdomskriminaliteten i Oslo. En tverrfaglig skole mener jeg er et av tiltakene det bør bevilges mer ressurser til. Jeg mener at samfunnet bør bruke litt mer penger per elev, for å forebygge at en ødelagt barndom ikke tas med inn i fengsel, psykiatri og rusomsorg. Vi må bruke litt mer penger på barna, slik at flest mulig får mulighet til å bidra til fellesskapet som voksne. Mer ressurser i skolen må ses på som en investering for framtiden til både barnet og samfunnet.
Det ble i Debatten på NRK (22.10.19) nevnt at barnevernet ikke kommer i posisjon til å sette inn tiltak for ungdommer i kriminelle miljøer. Jeg mener at barnevernspedagoger må inn i skolen. Med barnevernspedagoger i skolen vil kanskje avstanden mellom barnevernet og elver/foreldre blir mindre. Vi må ha fokus på tiltak før de unge havner i kriminelle miljøer. Barnevernspedagoger har blant annet kompetanse innen relasjonsbygging, atferdsvansker og psykososiale vansker. Det finnes mange fantastiske lærere som gjør en fantastisk jobb, men utfordringer er at de ofte både er lærer og sosialarbeider. Skal vi bare ha en profesjon i skolen? Helsesykepleierne må også være mer på skolen enn det de er i dag. Det må være et tverrfaglig team bestående av lærere, barnevernspedagoger og helsesykepleier. Det er også viktig med et godt samarbeid mellom skolen og hjem, og andre etater.

En rektor på en privatskole i Sverige, omtalte elever med bagasje som «råtne epler» som burde fjernes fra skolen (Expressen, 2013, hentet fra Malkenes, 2014). Nå er dette en ekstrem holdning som få andre støtter, men jeg tror det er mange negative holdninger til barn med atferdsvansker i skolen. Dette er holdninger vi må få bort. Ross Greene (2011) hevder at det er din filosofi som veileder dine holdninger og handlinger i møte med barn med utagerende atferdsvansker. Den mest vanlige filosofien er at «barn gjør det bra hvis de vil». Voksne prøver å motivere barnet, ved å gi oppmuntring til akseptabel atferd. Barnet får belønning når han/hun opprørere seg bra, og straff når han/hun oppfører seg på en uakseptabel måte. Greene sin filosofi er at «barn gjør det bra hvis de kan». De mangler ferdigheter til å håndtere utfordringer på en hensiktsmessig måte.

Vi må ha en skole som er tilpasset alle, og en skole som har et helhetlig tilbud til elevene. Det snakkes mye om inkluderende skole, men skolen har fortsatt utfordringer med å inkludere alle. Vi må ha voksne som ser eleven bak atferden. Vi må ha voksne som samarbeider med elven. Vi må ha voksne som har tid til eleven, og som er tålmodig. Jeg tror ofte voksne ønsker endring litt for raskt. Det er lett å gi litt opp. Irettesettelse, og kreve endring i atferd er ingen langsiktig løsning. Årsaken til utagerende atferd kan være kompleks, og det er derfor det er behov for tverrfaglig samarbeid med et helhetlig blikk. På lik linje som i helsesystemet hvor det er samarbeid mellom ulike leger og behandlere omkring en syk pasient.

Hvor mange barn er det som sier «Når jeg blir voksen skal jeg bli kriminell»? Vi må jobbe forebyggende i skolen for å unngå at ungdom haver i et kriminelt miljø. Det arbeidet må starte tidlig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *